Lyrikk!

Lyrikk, eller dikting som jeg selv ville kalt det er en sjanger som er milesvis unna min kompetanse og min interesse. Det er både en vanskelig og til tider uforståelig sjanger, og jeg synes det rett og slett blir ganske kjedelig. Nå vet jeg at jeg virker veldig fordomsfull og negativ, for lyrikk er jo så mangt. Dikting har ingen fasit, og det kan gjøres på utrolig mange forskjellige måter. Man kan bruke rim, eller så trenger det ikke å rime i det heletatt, man kan bruke rytme, eller så trenger man ikke å bruke rytme i det heletatt, man kan ha det kort, eller så kan man ha det så langt som man bare vil. Jeg tror dette er en av grunnene til at dikting generelt ikke faller i smak hos meg, for jeg liker ikke at det er så forskjellig og varierende. Jeg liker det bedre når man har visse rammer å holde seg innenfor. En annen ting jeg ikke liker med dikt og lyrikk er at det innimellom blir så dypt og uforståelig at det nesten ikke skulle gått an, altså, det kan da ikke være nødvendig at man skal analysere hvert eneste ord for å forstå sammenhengen? Alt dette er det negative jeg har å si om dikting og lyrikk, og hvis jeg skal prøve å trekke frem noe som er positivt så måtte det bli at; dikting kan bli veldig kult, hvis det gjøres på en ungdommelig og kul måte.

Død over de levende, leve de døde

Elvis er like levende som Gud er Død

Marilyn Monroe er også død

Det er det ingen tvil om

Marilyn Monroe lever

Det er det litt tvil om

Eimen av død hund og Lancome

Brer seg

Sminken renner

Skilpadden til naboen er død

Stokk død eller kanskje skall

Men katten lever

Naboens voldelige mafiapus lever

På trass

Pappa prøvde å kjøre over den en gang

Han bommet

Men uansett

Elvis lever

Han kjører buss for TT

Sammen med Newman

Mari Skatvold, 1 d

Dette er et dikt jeg fant da jeg lette på nettet (http://txt.no/index.php?Itemid=278&id=229&option=com_content&task=view). Jeg likte det fordi det vekket tankene mine, det fikk meg til å tenke på døden, men også om hva som blir betegnelsen for død. For selv om vi er døde, og kroppene våres ligger begravet i jorden, så lever vi videre i tankene og hjertene til mennesker. Vi lever videre til vi blir glemt, og noen mennesker lever videre for alltid, som Jesus. Jeg vet ikke helt om det var dette Mari Skatvold tenkte på da hun skrev dette diktet, men det var i allefall det jeg begynte å tenke på.

Bildet er hentet fra: http://missionxp.webblogg.se/2006/may/